(Lat: Rattus norvegicus)
Brunrotten finnes så å si overalt på jorden. Trolig stammer den opprinnelig fra Øst-Asia Derfra har den spredt seg delvis til fots, delvis med skip. Den kom forholdsvis sent til Europa. Vi hører først om den i denne verdensdel fra begynnelsen av 1700-tallet. Men så spredte den seg tilgjengjeld veldig raskt. Rotten har en stor tilpasningsevne, og fortrengte raskt den svartrotten.
Brunrotten trives på de mest ulike steder man kan tenke seg.
Allikevel trives den best i boliger, lagerrom og husdyrrom. Her foretrekker den de fuktigste områdene. I byene holder den helst til i kloakknettet. Der lever den av det kjøkkenavfallet som finnes i ledningene. Den bygger rede av papir, vatt o.l. i ledningene dersom den kan finne en tørr krok. Rotteangrep i en bygård skjer nesten alltid grunnet brudd på kloakkledningen.
Brunrotten er altetende. Den tar like gjerne plantekost og dyrisk mat, samtidig som den kan opptre som rovdyr og ta både kyllinger og andunger. Flere steder i verden regner man med at rottene tar mer enn halvparten av matvarene. Så ille er det ikke på våre breddegrader, men tapene kan allikevel bli betydelig. På samme måte som musene, gjør den ekstra stor skade ved å ødelegge emballasje og grise til matvarene med urin og ekskrementer. Rotteurin og ekskrementer inneholder ofte smittestoffer som kan innebære fare både for mennesker og dyr.
Under gode forhold, slik som i kornlagre og husdyrrom, får den unger året rundt og er ualminnelig fruktbar. Et rottepar og avkommet etter det, kan i løpet av et år formere seg til omkring et tusen individer.
Rottene lever i flokker, og gjenkjenner dyrene fra sin egen flokk på lukten. De er sky dyr som helst er aktive når det er mørkt. Rotter våger seg aldri frivillig fram på en åpen plass, men ferdes langs veggene.