Ser vi tilbake på menneskets utvikling – den siste million år – oppdager vi at i hele 99 % av tiden har mennesket vært samler eller jeger. Våre forfedre sanket frukt, røtter, larver og smådyr. Ganske tidlig begynte mannen regulær jakt på større dyr. Etter hvert ble teknikk og våpen mer videreutviklet. Men til tross for dette var matforsyningen over lengre tid avhengig av hva naturen i menneskets umiddelbare nærhet hadde å by på. Det var først opp mot vår egen tid – historisk tid – at man lærte seg hvordan mat kunne lagres.
Skadedyr på matlagre var med andre ord ikke noe stort problem før i tiden. Allikevel kan vi forestille oss at huder og kjøtt fra viltet lett ble angrepet av fluer og andre insekter.
Våre urforfedre var nok sterkt plaget av snyltere. Vi kan tenke oss at lusene har sittet tett i hodebunnen. I hulene – der generasjon fulgte generasjon – har det nok vært et mylder av lopper og veggelus.
Da som nå har den fine summingen fra myggen forstyrret folks nattesøvn, og mengder av smådyr har søkt menneskenes selskap. På de store avfallshaugene utenfor boplassene må det ha vært store svermer av fluer og andre smådyr.
For ca. 10.000 år siden skjedde det en avgjørende forandring i menneskenes levemåte. De første åkrene ble ryddet og dyrket, og menneskene begynte med husdyr. Dette betydde en tryggere tilværelse for mennesket, men samtidig førte det til nye problemer. Snyltere som tidligere hadde levd spredt på ville kornsorter, kunne nå formere seg raskt på konsentrerte kornåkre. Smårøvere som tidligere hadde levd en utrygg tilværelse ved gnagernes vinterdepoter, kunne nå leve gode dager i menneskenes matlagre.
Samtidig som boform og levemåte stabiliserte seg, fikk altså en rekke smådyr nye muligheter – hus og hytte. På disse steder fantes det også treverk, tekstiler og skinnvarer, som kunne gi små snyltere bedre livsbetingelser.
Trebygningene ga nye jaktmarker for edderkoppene og redeplasser for dyr som tidligere hadde tatt til takke med fjellhuler og hule trær.
Opp gjennom tidene har smådyrene funnet stadig flere gjemmesteder i menneskenes byggverker. Til og med den dag i dag – til tross for våre kjemiske og tekniske hjelpemidler – er vi langt fra alene i våre hus.