
Vitenskapen navngir og grupperer hvert enkelt dyr – eller plante – etter hvordan man mener de er i slekt med hverandre.
Den svenske forskeren Carl von Linné (1707-1778) utarbeidet det systemet vi i dag benytter for å gruppere dyr og planter. Han ga alle de kjente arter et latinsk navn. Deretter plasserte han dem i grupper. I den enkelte gruppe finner vi arter som fysisk ligner hverandre. Når han valgte å gi alle latinske navn, var det fordi latin var vitenskapens internasjonale språk.
Linnés system blir fortsatt benyttet i de tilfeller hvor nye arter skal få et navn. Det latinske navnet består av to deler: Den første angir slekten, mens den andre angir arten. Det kan virke som jåleri å benytte latinske navn i en enkel håndbok som denne. Når dette allikevel er gjort, er det av flere grunner: Delvis er det dårlig med norske navn på flere av de arter som er omtalt, og delvis kan samme dyr ha forskjellig navn i forskjellige deler av landet.

Det er bare noen få av disse gruppene som omfatter dyr som kan opptre innendørs. De vi skal se på er: Ormer, bløtdyr, leddyr og virveldyr.
ORMER har kun én enkelt representant som fra tid til annen finner veien inn i hus. Dette er meitemarken som er omtalt nærmere.
BLØTDYR omfatter snegler og muslinger. Med unntak av kjellersneglen finner man ikke bløtdyrene i husets fauna.
VIRVELDYR omfatter bl.a. fugler og pattedyr. Det er altså denne gruppen som vi selv – mennesket – tilhører.
LEDDYR. I denne rekken finner vi de aller fleste av de dyr som man kan støte på innendørs, og som vi til vanlig kaller ”småkryp”. Dette er ganske naturlig ettersom ¾ av de ca. 1 million forskjellige kjente dyrearter er nettopp leddyr. Her finner vi bl.a.: krepsdyr, skorpioner, tusenbein, skolopendere, midd, edderkopper – og sist, men ikke minst – insektene.




