(Latin: Monomorium pharaonis.)
En liten lys gullig maur. Arbeiderne er kun ca. 2 mm lange. Dette er en opprinnelig tropisk art som er blitt spredt rundt over hele kloden med varer. I Nord-Europa er den avhengig av oppvarmede bygninger. Faraomauren finnes typisk på matvarelagre og i forretninger, men kan også være plagsomme i kantiner, på hotell, sykehus og i private husholdninger. Faraomauren er ikke kresen og spiser alle former for matvarer. Akkurat som svart jordmaur har også faraomauren god appetitt på syltetøy, sukker og honning. Kjøttvarer, ost, fettholdige matvarer, døde insekter, åtsler og museekskrementer hører også til den liste over ting som faraomauren gjerne spiser. På sykehus kan faraomauren kravle inn i sterile varer og inn under pasientens forbindinger. Videre oppsøker den også avfall og åtsler, samt vannlås og avløp. Det er dermed ingen tvil om at faraomauren kan overføre smittestoffer til matvarer.
Det er normalt flere dronninger i en faraomaurtue. Tuene bygges i mørke hulrom nær varmekilder. Den foretrekker temperaturer mellom 27 og 30 °C. Det kan finnes mange tuer i en enkelt bygning. Mauren lever i fredelig sameksistens og har en viss forbindelse til hverandre. Det er ingen enkel oppgave å bekjempe faraomauren. Man bør begynne med å undersøke deres utbredelse sånn at bekjempelsen kan foretas samlet i hele det angrepne området. En måte å gjøre dette på er å legge ut små stykker rå svinelever i plastesker med hull i eller på sølvpapir. Hvis det finnes faraomaur i nærheten vil disse hurtig bli tiltrukket av denne lokkemat. Når man har kjennskap til deres utbredelse kan man starte bekjempelsen i ytterkantene av området og systematisk arbeide seg inn mot sentrum. Til selve
bekjempelsen benyttes insektgift (væske og/eller pudder) som man grundig behandler de steder hvor faraomauren holder til eller ferdes, samt alle mistenkelige revner og sprekker. Det kan eventuelt suppleres med påsmøring av bekjempelsesmiddel på sperrer som legges de steder hvor maurene er nødt til å passere, for eksempel i rør og ved lister o.l. Til bekjempelsen er det med hell blitt brukt et ungdomshormonlignende stoff, methoprene. Hormonet som blandes i maurens foretrukne fødeemner, legges i små klatter som lokkemat for de sultne arbeidermaur. De bringer blandingen videre med inn i tuen hvor de serverer det som føde for larvene og dronningene. Dette medfører at larvenes utvikling stopper opp og ikke lengre er i stand til å utvikle seg til voksne maur og at dronningene mister evnen til å legge egg. Hormonet virker ikke på de voksne arbeidermaur og de ferdige pupper i tuen og det vil derfor gå ett par måneder innen all maur er døde på naturlig måte. Denne type stoff virker kun på insekter og er dermed helt ufarlig for mennesker og husdyr. Man kan foreta en supplerende bekjempelse med tradisjonelle midler når det er gått ett par uker etter siste utlegging av hormonlokkemat.