Symptomene på cheyletiellosis er ikke så spesifikke at man ut fra hudsymptomene kan avgjøre om det er reaksjoner som følge av pelsmiddbitt. Det er blitt utført eksperimenter hvor mennesker har blitt bitt av pelsmidd under kontrollerte forhold. Eksperimentet viste kun at det var stor individuell variasjon i hvordan menneskene reagerte.
Bittmerker. Den første gang et menneske blir bitt av en pelsmidd kan det forekomme en liten rød flekk på huden.
Flekken er ikke hoven, kun 2-4 mm stor og forsvinner som regel i løpet av få timer. Hvis bittene gjentas skjer det derimot en opptrapning av reaksjonen og flekken vil ikke forsvinne. I midten av flekken vil det være en blemme og rundt vil det være en fast og hoven sone. Det viktigste symptom er den voldsomme kløen som oppstår på bittstedet. Det er også fare for at det klores hull og at det på denne måte kan oppstå infeksjon i såret. Bittmerker av denne art kan forveksles bl.a. med de hudreaksjoner man utvikler i kontakt med hår av klannerlarver. Klannerhår o.l. vil i motsetning til bitt av pelsmidd som regel etterlate en mørk prikk i midten, i tillegg til at blemmen blir betent (gul) etter et par dager.
Bittstedets plassering.
Pelsmidd kan trenge igjennom tøy og biter som regel på de steder hvor den først kommer i kontakt med huden. Det vil som regel være de steder av kroppen som har vært i kontakt med pelsmiddens vertsdyr.
Typiske bittsteder er derfor armer, bryst, mage og lår. Hvis man derimot deler seng med vertsdyret vil det finnes enda flere muligheter. Bitt på og i området nær rumpa vil derfor ikke bety at man har sittet på sitt husdyr, men derimot skyldes at man for eksempel har sittet eller ligget i en sofa hvor den infiserte hund eller katt har ligget kort tid innen. Man skal være oppmerksom på at skabbmidd (pseudoskabb) kan vise seg på de samme steder (s. x).