Vi regner med at mennesket begynte den egentlige jorddyrkning for ca. 10.000 år siden. Med denne fulgte en større produksjon og en mer stabil forsyning av næringsmiddel ettersom det nå var mulig å lagre korn fra høst til høst. Lagring av kornkjerner i større mengder på samme sted betydde nye og gode muligheter for de dyr som hittil hadde hatt deres naturlige levesteder og leveveier (nisjer) i fugleredenes matavfall og gnagernes vinterforsyning, som i seg selv er små miniutgaver av de menneskeskapte lagre.
Med utgangspunkt i restene av gravgaver fra Egypt har man konkludert at de også for 5.000 år siden var rikelig forsynt med kornsnutebiller, rismelbiller, brødbiller, kornborebiller, sagtannet melbille, runde tyvbiller og tobakksbiller. Det er insektarter som fortsatt lever i beste velgående på våre dagers lagre. Våre forfedre har muligvis hatt et avslappet forhold til om det fantes dyr i maten, men på den annen side har de vært nødt til å ta deres forholdsregler overfor lagerskadedyrene hvis de ønsket å bevare bare en liten del av maten for egen munn.
I det gamle Egypt og i Romerriket kjente de til oppbevaringsmetoder som var virksomme overfor sopp og skadedyr i korn. Kornet ble plantet i hull i jorden, og karbondioksidet som kornet dannet fortrengte oksygenet og skapte på denne måte den effekt som man også i dag benytter seg av i gasstette siloer. Som fysisk beskyttelse mot insekter blandet man aske, salt eller landeveisstøv i kornet. De skarpe partikler som sliter og lager riper i insekters overhud har medvirket til dyrenes død på grunn av vanntap gjennom den skadede hud. Det ble også brukt kjemiske midler i form av utvinning av olivenkjerner, fra høy (kumarin) og fra malurter m.m., til behandling av lagerlokalene og deres umiddelbare omgivelser. Effektiviteten av disse behandlingsmetoder har uten tvil vært dårlige, sammenlignet med nåtidens kjemiske bekjempelsesmidler. I middelalderens Europa hadde i det minste kornhandlerne forståelse for at oppbevaring av korn krevde lav temperatur og passende utlufting. De kornlagre som ble bygget den gang var utstyrt med kjøle- og utluftingssystemer hvor det bl.a. var lemmer i takene. I litteraturen fortelles det om kornlagre som rommet 400 år gammelt korn, og om at keiser Karl den femte i 1540 i Nürnberg lot seg servere brød som angivelig var bakt på mel fra 118 år gammelt korn.
Fra omkring 1120 til omkring år 1733 var skadedyrene gjenstand for en rekke kirkelige og verdslige rettssaker. Dyrene ble anklaget og dømt etter kunstens regler, og fikk straff som varierte fra utelukkelse fra det kirkelige fellesskap til forvisning og bøter. En av de siste av denne slags rettssaker fant sted ved den danske øy Als, ved Hadsund, i året 1711. Beboerne i Als stevnet bl.a. rotter og mus for retten. De anklagede dyr fikk tildelt en utnevnt forsvarer og retten gikk i gang. Som forventet tapte dyrene saken og ble dømt til å forsvinne i havet i løpet av 15 dager. I tiden etter rettssaken fant fiskerne mange døde rotter på stolpene da de skulle se til deres fiskergarn(!). Bakgrunnen for prosessene var innlysende nok for den tids mennesker. De ønsket rettferdighet og søkte derfor hjelp hos de instanser som kunne skaffe dem deres rett i situasjoner de ikke selv kunne klare.
"Skadedjur och Andra Gäster Inomhus"
"Vägglus – Stick och Klåda"
"Skadedjur i Livsmedel"
"Husets Dyreliv" - Endast tillgängligt på danska
"Skadedyr i Træ" - Endast tillgängligt på danska
"Stuefluen" - Endast tillgängligt på danska