(Lat: Vespoidea)
De svartgule stikkevepsene med sin karakteristiske kroppsform er lette å gjenkjenne. I Norge finnes det elleve forskjellige arter stikkeveps. Men de ligner hverandre så mye hva levemåte og utseende angår, at man vanligvis omtaler dem under ett.
De artene som finnes på mørke steder innendørs er Jordveps, Paravespula vulgaris og Tysk veps, Paravespula germanica. Den tyske vepsen forekommer bare på Østlandet, Sørlandet og langs kysten nord til Bergen. Saksisk veps, Paravespula saxonica henger bolet sitt i taket på loft eller uthus. Den store geithamsen, Vespa crabro er kjent fra kyststrøkene i Sørøst-Norge, men den er ikke påvist her i landet de siste 60 årene.
Det som er karakteristisk for vepsenes sosiale liv, og som gjør det så effektivt, er arbeidsdelingen. Hos stikkvepsene fordeles oppgavene slik at dronningen og hannene tar seg av forplantningen, mens arbeiderne bygger på bolet, fôrer larvene og forsvarer samfunnet. Arbeiderne er egentlig hunner med uutviklede kjønnsorganer. I motsetning til f.eks. biene kan ikke stikkevepsen hamstre opplagringsnæring for vinteren, og på våre breddegrader er vepsesamfunnet ettårig. Om høsten går det i oppløsning og arbeiderne fryser i hjel. Men før det kommer så langt, er det klekket nye dronninger og hanner som har svermet ut av bolet. Hannene dør snart etter paringen, mens de unge befruktede hunnvepsene finner seg et beskyttet sted hvor de kan overvintre. Om vinteren kan man finne sovende dronninger gjemt på loft og i uthus. Dronningene kommer vanligvis fram fra vinterdvalen tidlig på våren. De går straks i gang med å finne passende steder hvor de – hver for seg – kan grunnlegge et nytt bol. Det passende stedet kan være en hul mur, et loft eller et lunt sted under takskjegget. Det bolet dronningen begynner å bygge, er kulerundt og så stort som en valnøtt. Inne i bolet gjør hun i stand 10-20 sekskantede celler. Hun kleber fast ett egg i bunnen av hver celle. Eggene må klebes fast, for cellene sitter med åpningen vendt nedover på vannrette flater. Så snart eggene er klekket, får dronningen nok å gjøre med å hente mat til larvene. Først ca. en måned etter eggleggingen kommer de første voksne arbeiderne ut av puppene. Fra da av kan dronningen konsentrere seg om eggleggingen, mens arbeiderne overtar larvepasset og byggingen. Utpå sommeren kan et velvoksent vepsebol inneholde 5-6000 individer.
Ofte kan man se at veps sitter og gnager på telefonstolper, staur o.l. De fine treflisene tygger de sammen med spytt. Derved kan de lage en utmerket papp til å bygge bol med.
Denne pappen brukes både til det ytre beskyttelseslaget som får vepsebolet til å minne om en oval grå fotball, og til de sekskantede larvecellene. Larvene lever utelukkende av kjøtt. Byttet til vepsen er vanligvis fluer og sommerfugler som fanges i luften. Med de kraftige kjevene sine skjærer vepsen vingene og benene av byttet. Kroppen blir partert og tygd til runde matboller. Disse bærer vepsene med seg hjem til larvene. De voksne vepsene lever av flytende føde. Man kan ofte se at de drikker blomsternektar eller fruktsaft. Underlig nok fôrer også larvene de voksne vepsene. I bytte for fluekjøttet får de voksne en søt saft som larvene gul per opp. Denne saften slikker arbeiderne ivrig i seg. Foruten at den opprettholder arbeidernes beholdning med brennstoff, har sikkert denne gjensidige fôringen også en sosial funksjon. Den tjener antakelig til å holde samfunnet sammen.
Det meste av sommeren er altså vepsen travelt opptatt med nyttige gjøremål. Man ser forbausende lite til dem, selv om man har et bol i huset. Men på høsten er tiden med larvepass forbi. Da lever vepsens vanlige arbeidere en dagdrivertilværelse. Det er i denne tiden at de begynner å gjøre seg bemerket og søker etter søte saker.
Stikkevepsen må vel betraktes mer som et irritasjonsmoment enn som et egentlig skadedyr. Allikevel kan de være ganske plagsomme i bakerier og fruktforretninger, og i andre matvareforretninger.
I private husholdninger er det særlig i syltetiden at man merker vepsen, og dessuten når man spiser utendørs. Siden vepsen oppsøker både åtsler, søppelkasser o.l., kan de selvfølgelig bli smittespredere på samme måten som fluer. Som kjent kan de også stikke (se s. XX), og i visse tilfeller kan det være rimelig å utrydde en vepsefamilie. Dette blir særlig aktuelt når vepsen har bolet sitt innendørs. Det finnes da mange måter å gå fram på, og vi må begrense oss til å nevne et par av de vanligste.
Det er best å foreta utryddingen om kvelden. Alle dyrene er hjemme, og det er ro i bolet. Vepsen er heller ikke så aggressiv når det er mørkt og lavere temperatur. Sitter bolet et sted der én uten risiko kan bruke ild, er det naturligvis effektivt å brenne det ned. Ei tøyfille fuktet med petroleum i enden av en lang stang er også redskap nok.
I de fleste tilfeller vil den rimeligste metoden for å bekjempe vepsen være å behandle bolet med et insektmiddel i pulverform. Man må da passe på å få mest mulig av midlet opp i bolet nedenfra gjennom inngangshullet. Dersom det er vanskelig å komme til selve bolet, når det f.eks. sitter i en hul mur, må man holde de åpningene vepsen passerer gjennom godt omgitt av insektmidlet. Men tett for all del ikke igjen hullene og sprekkene. Gjør man det, kan man få huset fullt av veps som søker åpninger inn gjennom leiligheten. Dersom man har et hus hvor én erfaringsmessig vet at vepsen bygger, lønner det seg å inspisere tidlig på sommeren. Da kan man fjerne eventuelle bol før de blir for store.
I bakerier og næringsmiddelfabrikker kan det være effektivt å bruke lysfeller (se s. XX).
"Skadedjur och Andra Gäster Inomhus"
"Vägglus – Stick och Klåda"
"Skadedjur i Livsmedel"
"Husets Dyreliv" - Endast tillgängligt på danska
"Skadedyr i Træ" - Endast tillgängligt på danska
"Stuefluen" - Endast tillgängligt på danska